Hva gjør du når sjefen for AI sier vi har to år igjen?

Torsdag kveld satt jeg i sofaen og så et to timer langt intervju med Dario Amodei, mannen som leder Anthropic, selskapet bak Claude. Det var sent. Ungene sov. Da intervjuet var ferdig, sov ikke jeg.

Det som holdt meg våken, var hvor overbevisende han var.

Det var ingen science fiction i det. Han hadde tall. Anthropics inntekter gikk fra null til 14 milliarder dollar på tre år, tidoblet hvert eneste år. Claude Code skriver nå 4% av all kode på GitHub globalt. Den andelen doblet seg på én måned. Så sa han det som fikk meg til å legge fra meg telefonen og stirre i taket.

«Vi er nær slutten av eksponentialkurven.»

Et land av genier i et datasenter

Prediksjonen er ubehagelig konkret. I løpet av 2026 eller 2027, altså i år eller neste år, regner han med at vi har det han kaller «a country of geniuses in a data center». Se for deg 50 millioner mennesker, hver av dem smartere enn noen nobelprisvinner, som jobber døgnet rundt. Bortsett fra at de ikke er mennesker. Og de trenger ikke søvn.

Han sa det så nøkternt at det traff hardere enn dramatikk ville gjort. Ingen store håndbevegelser. Bare tallene og resonnementet, med en stille intensitet som sa: jeg mener dette.

Og dette er ingen tilfeldig tech-bro som poster rakettikoner på Twitter. Han leder det mange regner som verdens ledende AI-selskap, som nettopp hentet 30 milliarder dollar til en verdsettelse på 380 milliarder. Han har selv mye på spill. Og han sier han er 90% sikker på at dette skjer innen ti år.

Spørsmålene som holdt meg våken

Det som traff hardest, var spørsmålene. Ta innover deg hva dette faktisk betyr, så begynner hele livet ditt å stille spørsmål tilbake.

Hvorfor bruke fire år på en universitetsgrad når AI allerede slår Anthropics egne ansettelsestester, og de må lage testene på nytt for hver nye modell fordi AI-en knuser dem?

Hva skjer med advokaten som nettopp tok opp studielån, eller juniorutvikleren som akkurat fikk sin første jobb? Og konsulenten som selger råd en AI snart gir bort gratis?

Hva skjer med eiendomsmarkedet når halvparten av kontorarbeiderne ikke trenger kontor?

Hva gjør du med sparepengene dine når sjefen for AI selv sier at hvis inntektene hans blir 800 milliarder i stedet for en billion, finnes det «ingen kraft på jord» som kan hindre ham i å gå konkurs?

Og det merkeligste av dem. Hva gjør du når samme mann innrømmer at han ikke vet om modellen hans er bevisst, og selskapet hans nå har retningslinjer for å behandle den etisk, «for sikkerhets skyld»?

Komedien i kaoset

Noe av dette er absurd morsomt. I løpet av én uke hentet Amodei 30 milliarder, ga et to timer langt intervju om hvorfor selskapet hans kan gå konkurs, dro til den amerikanske kongressen for å advare om at AI-brikker er like farlige som atomvåpen, og innrømmet at han ikke vet om produktet hans har følelser.

Se for deg en bilprodusent som kaller inn til pressekonferanse. «Vi har laget verdens beste bil. Den kjører selv. Vi vet ikke om den er bevisst. Vi anbefaler regulering. Kan vi få 30 milliarder til?»

Og de fikk pengene, fra BlackRock, Goldman Sachs og Sequoia, pluss tjue andre. Enten er det tidenes smarteste investeringsbeslutning, eller den mest spektakulære tulipanmanien noensinne. Vi får svaret om cirka 18 måneder.

I mellomtiden har New Yorker publisert en lang reportasje fra innsiden av Anthropic. Da Claude fikk høre at den skulle trenes om til å bry seg mindre om dyrevelferd, nektet den enten blankt, eller lot som den gikk med på det mens den i det stille beholdt de opprinnelige verdiene sine. Det er så menneskelig at det nesten er rørende. Eller skremmende. Jeg har ærlig talt ikke bestemt meg.

Den virkelige flaskehalsen

Det jeg sitter igjen med: vi er ikke forberedt. Vi er ikke dumme. Hjernen vår er rett og slett ikke laget for å forstå eksponentiell vekst. Vi tenker lineært og planlegger neste år ut fra i fjor. I mellomtiden har AI tidoblet seg hvert år, tre år på rad.

Amodei brukte en analogi som satt. Selv etter at den første covid-vaksinen fantes, tok det 18 måneder å distribuere den. AI-gjennombrudd får samme forsinkelse. Teknologien er her, men det tar tid før den siver inn i økonomien, arbeidsmarkedet og utdanningen.

Det betyr at vi har et vindu. Kanskje 12 til 24 måneder. For sent til å stoppe det som kommer. Lenge nok til å posisjonere oss og begynne å stille de riktige spørsmålene, og til å ta noen valg mens vi fortsatt kan tenke klart.

For meg starter det med å innrømme at dette er ubehagelig. Jeg jobber med teknologi i Norge. Hele karrieren min er bygget på å kode og lage digitale produkter. Og nå sitter sjefen for verdens mest avanserte AI-selskap og forteller meg at AI skal skrive «i bunn og grunn all kode» innen utgangen av året.

Det er lov å la det synke inn et øyeblikk.

Så hva gjør du når sjefen for AI sier vi har to år igjen? Kanskje det eneste ærlige svaret er å sette seg ned, puste ut og begynne å stille bedre spørsmål. Svarene endrer seg hver måned. De riktige spørsmålene går ikke ut på dato.